Støy, støy og mere støy

I går, den 4. juli 2019 postet jeg innlegget under på Facebook siden til Tønsberg og Færder bibliotek angående støynivået på biblioteket.

I dag den 5. juli 2019 fikk jeg dette svaret av biblioteksjefen:

Hei!

Takk for tilbakemeldingen din.

Den åpne løsningen som ble valgt da det nye bibliotekbygget i Tønsberg ble bygd i 1992, gir en del utfordringer når det gjelder hvordan lyd beveger seg rundt i bygget.

De siste årene har vi opplevd økt bruk av biblioteket – flere besøkende, som er lenger enn før, og vi opplever også at flere barnefamilier bruker biblioteket mye i helgene.

De fleste bibliotek i Norge opplever nettopp dette, økt aktivitet, og mer bruk av biblioteket som møteplass. Det er en utfordring for de som ønsker at biblioteket skal være et stille sted for ro og kontemplasjon.

I Tønsberg ønsker vi ikke å innføre restriksjoner for barn og gjeninnføre «hysjing». Vi har utformet innredningen slik at det er roligere nede i underetasjen, der er det sitteplasser og områder der lyden fra det som skjer ellers ikke trenger inn så lett. Vi har trukket mange arrangementer inn på egne møterom, som tidligere skjedde ute i det åpne bibliotekrommet. Lesesalen er også skjermet.

I tillegg har vi fått muligheten for å tilby tilgang til biblioteket utenom vanlig åpningstid. Denne tilgangen er fra 7 om morgenen, til 23 om kvelden, alle dager hele året. Det er definitivt roligere i bygget utenom ordinær åpningstid.

Jeg vet ikke når du har vært innom biblioteket i Tønsberg. På dagtid er det ofte rolig, mens det ofte er mange besøkende lørdag og søndag. På en vanlig lørdag det ofte rundt 1000 besøkende i løpet av dagen.

Du foreslår å flytte barneavdelingen ned i underetasjen (jeg går ut fra at du mener underetasjen når du skriver kjelleren). Det er ikke en aktuell løsning av flere grunner, ikke minst fordi lyden likevel vil forplante seg oppover i bygget.

Det er mulig du blir skuffet over svaret. En fullgod løsning vil faktisk være et nytt bibliotekbygg i Tønsberg, som også har bedre kapasitet nå som folketallet øker, og der det kan deles inn i tydeligere soner – også stillesoner. En ombygging av dagens bygg vil neppe føre til reduksjon av støy i tilstrekkelig grad, og det vil være vanskelig å få gjennomført uten å komme i konflikt med det arkitektoniske særpreget. I mellomtiden tenker vi inndeling i soner når vi gjør endringer internt i bygget, og prøver å legge til rette for alle våre besøkende.

Vennlig hilsen

[Navn]

Biblioteksjef

Slik jeg forstår biblioteksjefen er ikke biblioteket villig til å iverksette tiltak for at biblioteket skal bli mer tilgjengelig for alle, også personer med normal hørsel og normal integrasjon av sanseinntrykk. Alternativet er som hun selv skriver å være på biblioteket utenom åpningstidene. For meg er dette alternativet uaktuelt. Jeg med sensorisk integrasjon dysfunksjon (forårsaket av autismen), en funksjonshemming, opplever det som diskriminerende å ikke kunne bruke biblioteket på like vilkår med alle andre.

Men det er selvsagt ikke bare personer med autisme som blir negativt rammet av støyete omgivelser. I følge Hørselshemmedes Landsforbund er omlag 14,5% av Norges befolkning hørselshemmet på en eller annen måte. Per 01.01.2019 var det 5 328 212 innbyggere i Norge. 14,5% av 5 328 212 blir 272 591 personer med hørselshemming. Bibliotekets svar er altså at 14,5% av folk får bruke biblioteket utenom åpningstid.

Rundt 14,5 % av Norges befolkning har en hørselshemming som påvirker hverdagen, som sosial isolasjon og frafall fra utdanning og arbeidsliv. Gruppen hørselshemmet er mangfoldig og stadig flere rammes av hørselsnedsettelse. I 2020 er en million nordmenn hørselshemmet.

– HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) skriver (tall fra 2018)

Hadde vi akseptert om dette gjaldt rullestolbrukere? Eller blinde og svaksynte? Hadde vi akseptert om det var trapper for å komme inn på biblioteket uten mulighet for folk med hjul å komme inn? Jeg tviler på det!

Videre handler dette ikke bare om funksjonshemmede. Det handler også om de ansattes arbeidsmiljø.

Under er en liten video som på en veldig god måte illustrerer hvordan autistiske personer kan oppleve verden grunnet sensorisk integrasjon dysfunksjon:

Jeg er overbevist om at hvis flere personer hadde opplevd verden slik ville vi fort ha endret på ting.

Hvordan ville du ha opplevd at håndtaket til utgangsdøren i huset ditt var formet som en kniv – ville du ha følt deg innestengt? Hvordan hadde du reagert hvis fontstørrelsen på teksten du leste ble mindre og mindre jo lenger ned i stykket du kom – hadde du blitt forvirret og etter hvert frustrert? Tenk deg at buksen din bare hadde et bein og du alltid måtte ta deg fram ved å hoppe – ville du etter hvert resignert og satt deg ned? Eller, hvordan hadde det vært å gå rundt med en genser uten hull til hodet – hadde du mistet identiteten din og følt deg redusert som menneske?

– Anne Britt Torkildsby Førsteamanuensis og designforsker ved NTNU Gjøvik – oa.no

Ja hva ville du følt om ting var slik hun beskriver over? Du ville neppe likt det!

Det er mye som kunne vært forbedret på biblioteket i Tønsberg. For det første kunne det vært flere myke, lydabsorberende flater, videre kunne barneavdelingen vært flyttet eller aller helst kunne det vært innført et forbud mot å leke i biblioteket, unntatt på lekerommet. Det kan godt henne det bare er er jeg som er gammel (født i 1997) og dermed har gått glipp av når man fikk lov til å bråke på et bibliotek, men uansett synes jeg det er underlig at biblioteket har blitt en lekeplass, heller en et sted for å lese og arbeide. Kanskje er tidene forandret og vi kan forvente høyere lydnivåer på bibliotek en på kafé? Lydnivået oppleves ofte som mer inntrengende på biblioteket en på den nye baren «stasjonen» i Tønsberg.

Linker

• For those with hearing impairments, restaurant noise isn’t just an irritation. It’s discrimination – The Washington Post
• Universell utforming av skoler for elever med kognitive og sensoriske vansker – Universell utforming AS
• Design som provoserer og inspirerer til endring – oa.no
• Nedsatt hørsel – sansetap.no
• Hørselshemmedes Landsforbund

Skoleresultater

Jeg begynte dette skoleåret (18/19) med alle fag, men da det ble en for stor belastning for meg valgte jeg å kun gjøre ferdig norsken i år og heller gå et år til på skole for å fullføre VG3 Påbygg. For første gang i mitt liv har jeg fulgt klassen i alle fag og har karakterer også i norsk. Jeg har aldri tidligere fulgt norskundervisningen og aldri hatt vurdering, men i år har jeg lest meg opp på norsk VG1, VG2 og VG3 for å kunne bestå. Det viser seg nå at det var verdt det. Jeg gikk ut med noe av klassens beste resultater. Nå må en huske at jeg aldri har fulgt norskundervisningen. Jeg lærte å lese norsk i 5. klasse, kunne ikke skrive før på ungdomsskolen og først på videregående lærte jeg å skrive selvstendig. På ungdomsskolen hadde jeg fritak fra vurdering i alle fag, noe fylket mente jeg også skulle ha på videregående, men de resultatene jeg har fått på Holmestrand VGS vitner om at det ikke hadde vært riktig.

På barneskolen fikk vi (familien) høre flere ganger at det ikke var noen vits for det var uansett ikke mulig å lære meg noen ting. Er mine karakterer bevis nok om at det var fult mulig å lære meg ting? Om du spør meg, JA!

Jeg startet altså med norsk uten å tidligere ha hatt adekvat undervisning.

Hva kan man lære av dette? Det er fult mulig å lære alle, men idiotiske, arrogante lærere står ofte i vegen for elever med stort potensiale. Hvorfor kan ikke en elev som interesserer seg for Star Wars få lese om dette på barneskolen selv om det er egentlig er på et høyere nivå en hva man normalt begynner å lese? Hvorfor kan ikke en som interesserer seg for fysikk få lese fysikk? Hvorfor må lærerne ødelegge for elever med stort potensiale? Jeg tror at lærere ofte har en tendens til å alltid skulle vite best, for det er tross alt de som har utdannet seg til å vite dette. Jeg tror at lærere er redde for å ikke være den som kan alt mulig best og derfor ikke er åpne for å ta imot råd og veiledning fra foreldre og spesialisthelsetjenesten.

For meg er dette en stor seier og noe jeg har jobbet for å klare siden 2015. Nå har jeg endelig motbevist de som en gang sa om meg at «det kommer uansett ikke til å bli noe ut av han» og «det er ikke mulig å lære han noen ting» at det faktisk er fult mulig å lære meg ting. I min journal fra BUPA er det et referat fra et møte med Krokemoa skole (barneskolen) hvor psykologspesialist Sverre Sandereid spør om de mener jeg er psykisk utviklinghemmer, hvorav alle unisont svarer nei, Sandereid sier så at måten de beskriver meg på er som om jeg var psykisk utviklingshemmet.

Altså det har og er mulig å lære meg ting, men det må tilrettelegges slik at jeg interesserer meg for fagene. På videregående kan jeg selv gjøre fagene interessante, men det er ikke mulig på barneskolen hvor man blir plassert inn i et miljø hvor en bare skal pugge uten å bli fortalt hvorfor en gjør det. Hadde min skolesituasjon blitt tilrettelagt bedre ville jeg antagelig vært ferdig med VGS i 2016 og studert i dag.

Karakterer

Fagnavn	Års- timer	Slutt dato	T1 kar.	T2 kar.	Std. pkt. kar.	Eks. type	Eks. kar.
Atferd Vg3	0,0		G	G
Fysikk 1	140,0	04.02.2019	5
Historie	140,0	21.06.2019	5
Kroppsøving	56,0	21.06.2019	2
Matematikk 2P-Y	140,0	04.02.2019	5
Naturfag	84,0	04.02.2019	5
Norsk, muntlig	0,0		5	5	5	Muntlig	5
Norsk hovedmål, skriftlig	281,0		5	6	6	Skriftlig	5
Norsk sidemål, skriftlig	0,0		F	F	F
Orden Vg3	0,0		G	G

Kompetansebevis

Annenrangs borgere

Det er bare å innse og innrømme at du og jeg er annenrangs borgere om vi er funksjonshemmede! Politikken som føres i dette landet vitner om at noen i samfunnet ganske enkelt er mindre verdt en andre. Om du er ufør må du regne med å ikke bli prioritert på like vilkår i helsevesenet. Har du psykiske lidelser merker du fort at det er et kraftig underprioritert og neglisjert tilbud i helsevesenet. Trenger du tilrettelegging på jobben, kanskje har du asperger, kommer du til å erfare at det er vanskelig å finne en arbeidsgiver som gidder å ansette deg.

I dagens samfunn hvor FrP ønsker å sette et øvre tak på trygdeytelser, strammer inn reglene for AAP og ufør, samt generelt forsøker å spare inn penger på de svakere i samfunnet samtidig med at de gir skattelette til de rikeste, er det umulig å merke at en er mindre verdt i samfunnets øyne en andre.

Sykehusene driftes i dag etter foretaksmodellen, noe som betyr at det er økonomi som bestemmer tilbudet pasientene får. Idag er det slik at sykehusene skal driftes som om de var et firma med mål om overskudd. Faktisk er det nettop det sykehusene er, firmaer med eneste mål å gå med overskudd. Blant sykehusets ledere, ofte bedriftsøkonomer ol., er lønninger høyere en hva statsministeren har ikke uvanlig.

Før ble sykehusene styrt politisk og det var fylkeskommunene som eide og driftet dem. De lokale politikerne bestemte og dermed hadde folket makten til å endre på ting som ikke fungerte.

Helse er ikke billig, det burde politikerne forstå før de stadig snakker om sykehus og andre offentlige tjenester som ønskes privatisert og/ eller drevet med økonomiske mål heller en mål om best mulige tjenester.

I skolen blir det stadig mindre muligheter for individuell tilrettelegging og flere og flere skal bli presset gjennom et standard undervisningstilbud. Det er egentlig det samme som at barn forsøker å presse den trekantede klossen gjennom det runde hullet i leka. Feil former passer ikke sammen! Vi trenger et skoletilbud hvor også elever uten mulighet til å få karakterer i alle fag også kan utdanne seg videre. Det er ikke slik at om man stryker i norsk grunnet elendige muligheter til å forstå skjønnlitteratur gjør at man ikke er egnet som jurist eller fysiker!

Det er i dag også blitt vanskeligere for funksjonshemmede å tilrettelagt bil. For nå må man være i arbeid. Hvorfor er det slik at man må være i jobb for å kunne trenge å komme seg rundt?

Hvorfor skal syke måtte ha dårlig råd hver januar mens de arbeider opp egenandelene før frikort? Hvorfor skal folk som ikke evner å være i jobb bli straffet ved å mota lavere og lavere trygdeytelser med begrunnelsen at det alltid skal lønne seg å være i arbeid? Kan ikke politikerne bare forstå at ikke alle har mulighet til å jobbe? Det enkle svaret er at de vet at ikke alle kan være i jobb, men de bryr seg ofte ikke. Fordi vi er annenrangs borgere!

Regjeringens bidrag

De rikeste har fått 100 ganger mer i skattekutt enn de som tjener mellom 150.000 og 250.000 kroner.

De med størst formue har fått enorme skattekutt.

Luksusbiler har fått hundretusener i avgiftskutt.

Arveavgiften er jernet.

Arbeidsmiljøloven er svekket.

Arbeidsavklaringspengene er kuttet.

Barn av uføre har mistet tusenvis av kroner.

Syke og funksjonshemmede har mistet bilen.

Alvorlig syke og skadete har fått kuttet gratis fysioterapi.

Folk som mister jobben har fått en ny skatt.

Arbeidsløse har fått kutt i feriepengene.

Skoleungdommen har blitt fratatt skolefrukten.

Pensjonister har fått mindre å leve for.

Alle har fått dårligere offentlig velferd på grunn av regjeringens kutt.

Oscar har autisme

Fra fredag 26. april til søndag 28. april var jeg på tillitsvalgt- og likepersonskolering i Oslo med Autismeforeningen. Der ble jeg kjent med Line Natalie Røllheim Albertsen som driver bloggen Mamman til en autist. Hun er mor til Oscar på 6 år, han er en autist. Line har skrevet en bok om Oscar og hans autisme.

Bildet er hentet fra nettstedet Gullbarna.no

Dette er Oscar.
Oscar er fire år.
Oscar liker brannbiler, katter, tallet 8, å sykle, spille på nettbrett, legge puslespill og mye mye mer…

– (Oscar har autisme)

Dette er ingen fagbok, men er laget spesielt med andre barn i tankene. På hver annen side er det et kort avsnitt med korte setninger som forklarer, eller snarere forteller om flere av de ulike sidene ved autisme. Disse avsnittene er akkompagnert med passende illustrasjoner i samme stil som bokas forside. Selv synes jeg utformingen av boka er meget god, spesielt som et hjelpemiddel til å kunne forklare andre barn hva autisme er.

Selv holder jeg kurs om autismespekterforstyrrelse for interesserte, noe som til nå f.eks. har vært Sykehuset i Vestfold, avdeling kysthospitalet og NAV i Horten. Når jeg holder disse kursene er det bestandig vanskelig å klare å formidle de ulike aspektene ved autisme, men i Oscar har autisme klarer Line på (etter min mening) godt vis å formidle flere av kjernesymptomene/ utfordringene ved autisme uten å bli for faglig og dermed vanskelig å forstå.

Oscar har autisme er en bok jeg på det sterkeste kan anbefale til foreldre og pårørende som ønsker en måte å enklere kunne forklare søsken og annen familie, så vell som barnets venner hvorfor det autistiske barnet oppfører seg og er som det er. Boka anser jeg også passende for lærere og andre ansatte som arbeider med/ rundt barnet for der også kunne enklere skape forståelse blant medelever og (faktisk) lærere.

Linker til aktuelle saker

• Barn med autisme – Jeg vil ikke at Oscar skal føle at vi har prøvd å gjemme ham bort
• Mammaen til Oscar (4): – Han er en vanlig gutt selv om han har autisme
• OSCAR (4) HAR BARNEAUTISME – Jeg gråt da jeg så bursdagsinvitasjonen som lå i hylla hans
• Mamman til en autist – Lines blogg
• Oscar har autisme – Facebook side

Min kamp

Det å blindt gjøre det systemet vil fører ikke noe godt med seg. Det har jeg erfart påå gjennom livet. For systemene vi i dag har tjener ikke det formål de egentlig er skapt for, nemlig å tjene borgerene av landet, de regelrett undertrykker personers mulighet til selvutvikling, utdanning og mulighet for å skaffe lønnet arbeid.

«Livet defineres enten av systemet, eller måten du trosser det på»

Vi har i dag et system som sørger for å lage tapere av de med færre ressurser som økonomi. Men ikke bare av økonomi, for har men en funksjonshemming av en viss grad, kan det nesten føles som om systemet gjør alt det kan for å knuse en. Knuse en som en kakerlakk.

Jeg har skrevet om det før og går derfor ikke lenger inn i de opplevelsene jeg har hatt på barneskolen. Men de problemene jeg har i dag som følge av mangel på kompetanse hos vestfold fylkeskommune, Senter for opplæring i anleggsgartnerfaget og NAV er per på et stort hinder.

Jeg får ikke lov av Vestfold å gjøre ferdig min videregående utdanning fordi jeg har vært for mye syk, noe som er grunnet de problemene de har skapt for meg mens jeg var lærling.

Jeg vil prøve fortelle litt om det her:

Når jeg begynte på Gjennestad VGS hadde jeg ikke hatt karakterer i noen fag på ungdomsskolen, derfor ville fylket at jeg heller ikke skulle hatt karakterer på videregående. Heldig vis nektet jeg å tillate dette. Jeg gikk derfor ut av Gjennestad med firere og femere i alle fag unntatt norsk og engelsk hvor jeg hadde fått fritak.

Eller det var det vi trodde, for egentlig hadde jeg ikke fått fritak fra karakter i norsk noe jeg oppdaget etter omlag 1,5 år etter jeg sluttet på skolen. Før jeg begynte på Jarlsberg hadde vi flere møter hvor det ble «tegnet» opp læreløpet. Her fikk jeg vite at jeg måtte være lærekandidat.

Omtrent et år etter jeg var ferdig på skolen begynte jeg lese meg opp på opplæringsloven hvor det står at om man har fritak fra karakter kan man fortsatt være lærling. Det var derfor jeg etter vært fikk vite at jeg ikke hadde fritak, men at jeg hadde fått stryk i norsk.

Det var grunnen til at jeg ikke kunne være lærling i første omgang. At Gjennestad hadde surra og jeg dermed hadde fått stryk. Når jeg da oppdaget dette krevde jeg å få bli lærling, noe som ikke var mulig uten fritak i norsk, noe jeg jo trodde jeg hadde.

Derfor gikk fylket etter omlag to åt med på å henvise meg til PPT da jeg mente å ha krav på fritak etter § 3-67 bokstav a) i forskrift til opplæringsloven.

Da hadde jeg altså måttet krangle med fylket om jeg hadde rett på fritak eller ikke, noe de mente jeg ikke hadde. Men PPT var enig med meg, og de sa at fylket kunne innvilge fritak basert på at jeg ikke har hatt karakter på ungdomsskolen slik jeg hadde sakt i lang tid.

På dette tidspunktet begynte jeg å bli syk og derfor sykemeldt av alt dette surret. Dette medførte at jeg mistet læreplassen min på Jarlsberg og står nå da uten. Uansett hadde jeg ikke per nå orket å gå tilbake i en slik situasjon da jeg fort hadde blitt syk igjen.

Derfor søkte jeg fylket om å få lov å ta VG3 påbygg, men har fått avslag på dette fordi jeg har brukt opp ungdomsretten min på å være syk. Derfor må jeg nå, istedet for å komme meg videre i livet, bruke krefter på å krangle med fylket, noe jeg igjen blir syk av…

Hvordan jeg skal komme meg videre når ting er som de er vet jeg ikke, men å gi opp kommer ikke til å skje.

Høytfungerende handikap!

Når det å være høytfungerende er ens største handikap

Dette vil for de fleste høres aldeles merkelig ut, men det å være for «høytfungerende» er for noen et stort handikap. Jeg er et eksempel på dette, jeg oppleves som en oppegående, smart fyr med stort vokabular, og det er jeg nok også, men det betyr ikke at jeg er like oppegående på alle områder.

Dere tenker sikkert; «hva er det han Sondre maser om nå da….. et handikap å være smart…..»

Ja det er nettop det jeg sier, for når folk oppfatter meg som høytfungerende (noe jeg jo er) blir det ikke tatt i betraktning at Asperger syndrom veldig enkelt forklart er en ujevn evneprofil. Med det mener jeg både synlige evner, men også usynlige.

Dette kan være seg alt fra språkforståelse til språklige ferdigheter. For når motparten i en hver situasjon kan mistolke alt en sier, og en selv også mistolker en betydelig del kan det skapes store problemer.

Men problemene ligger sjeldent i folks uvilje, men heller deres manglende forståelse av problematikken. Det er klart at med et tema like komplekst som autisme er, blir det vanskelig å faktisk kunne klare å forstå. Det betyr selvsagt ikke at problemet blir noe mindre av den grunn, men viser oss at det er behov for forenklede forklaringsmodeller.

Hvordan skal vi nå klare dette? Nei det er et forferdelig vanskelig tema å mestre, selv har jeg brukt mangfoldige år på å tenke ut et par forskjellige forklaringsmodeller dere som har lest en del på min blogg har fått med dere.

Den ene forklarer problematikken rundt «surr» den andre forklarer på en ekstrem simpel måte hva autisme er.

Det er selvsagt ingen vitenskapelige bevis for at alle med autisme føler det på samme måte, men med tanke på de gode tilbakemeldingene jeg har fått opp imellom årene ville jeg påstå at de faktisk tjener sitt formål godt så lenge den som forklarer vet hva hen snakker om.

Men tilbake til poenget mitt.

Det jeg jo her prøver å formidle er at jeg er god til å snakke og god til å skrive, men måten jeg snakker og skriver på behøver ikke bli forstått slik jeg mener det.

Dette er for meg kjernen av problematikken rundt å være en Asperger… For når mitt handikap på en ekstremt simpel måte kan forklares som å være veldig god til å formulere meg, men ikke forstår hva som blir sakt blir det ofte problemer.

Dere ser at det er en stor miss-match mellom mine evner til å formulere meg og evnen til å forstå det andre sier. Dette er noe mange ikke merker før det er for sent.

Når jeg jobbet på Jarlsberg Hovedgård var jeg tydelig fra første dag at jeg er en Asperger eller som jeg sa har Asperger. Men problemet mitt der var at jeg var for høytfungerende i de fleste situasjoner, men når det kom til det å forstå ble ting fort noe vanskeligere.

Jeg har eksempler på at arbeidsgiveren sier at de ikke merker noe til at jeg har Asperger, og at de derfor ikke klarer å forstå hva problemet er… Det er ikke fordi jeg ikke har informert de, men fordi jeg på en måte er en ulv i fåreklær… Med det mener jeg at når jeg i de fleste tilfeller fungerer son nevrotypikere, men i visse tilfeller, visse situasjoner fungerer jeg så dårlig at det ikke er til å tro.

Hvordan skal jeg kunne unngå dette? Det tror jeg er umulig. For jeg har i mange år prøvd å forklare hva som er greia, men det ser ut til at det ikke hjelper nevneverdig, for folk opplever det som at det jeg sier ikke stemmer da jeg fungerer mange ganger bedre en slik jeg forklarer, i deres øyne må nevnes.

Poenget her er vel ganske enkelt. At nevrotypikere skal få muligheten til å forstå at det en ser ikke alltid er sannheten. For når dere ser en høytfungerende autist betyr ikke det at hen’s symptomer er mindre, men at autisme oppleves svakere av utenforstående. Det betyr ikke at det for personen føles slik.

 

En tapt barndom…

Hvordan skal en barndom være? Skal barn få leke sammen med andre barn, eller tvangsisoleres fra andre barn? Svaret her er nok entydig at barn skal få være barn og leke med andre barn, i det minste få lov å leke for seg selv.

Men det å være barn sluttet jeg med i 1. klasse på barneskolen. Helt fra første dag i 1. klasse til siste dag i 7. klasse på Krokemoa skole ble jeg mobbet. Nå stopper ikke mobbingen i 7. klasse, men den endret seg fra å både skje på skolen og fritiden, til å kun skje på fritiden.

Venner var derfor ikke noe tema, eller jo jeg hadde venner og det er jeg glad for, men jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste gutten på mellom 6 og 18 år som ønsket seg en venn på sin egen alder. Men det hadde jeg ikke, heldig vis hadde jeg to gode naboer, Odd Bjurvold og Kjell Holtedahl. Odd var noen å 70 på denne tiden og jeg var utrolig heldig som fikk ha mange flotte stunder med han frem til han døde 85 år gammel i 2016.

Hvorfor fikk jeg aldri være et barn, hvorfor fikk ikke jeg lov til å være det av de andre barna, hvorfor er det meg som blir straffet ved å isoleres på et grupperom meste parten av dagen? Det ergrer meg fremdeles at jeg som var den part som ble mobbet måtte fjernes fra alle arenaer…

Det er et gjennomgående trekk i skolesystemet, en sykdom som har rammet skolene hardt. For det er jo enklest å fjerne den ene eleven som blir mobbet og dermed utagerer når man ikke lenger orker å bli slengt dritt til, kastet ting på, sparket eller spyttet på.

Er det rart at jeg som mamma den dag i dag sier at har vært en rolig og snill gutt ut-agerer når man minutt etter minutt, time etter time, dag etter dag, måned etter måned og år etter år blir mobbet (bemerkning: vi har bevis fra innleggelse på Familieavdelingen på Tønsberg Sykehus at med god tilrettelegging fungerer jeg bra).

Det er for meg ganske sårt å tenke på hvordan dette her ødelagt for meg. På helt fundamentale områder mangler jeg kunnskap utdanningen skulle gitt meg. Eksempelvis har jeg ikke karakter i Norsk og Engelsk fra videregående… men har 4 i kristendom, 4 i matte, 5 i naturfag, 4 i samfunnsfag osv.

På ungdomsskolen fikk jeg ikke lov av kommunen å ha karakterer for jeg kom aldri til å kunne klare å prestere godt nok. Jeg ville helst ha karakterer, og klasseroms-undervisning, men det var to-tre andre elever (gutter) som var litt vel høylytte og derfor fikk jeg ikke være i klassen men hadde 100% av timene en-en…

En-en er den mest grusomme undervisnings formen av alle. Det er ekstremt mentalt krevende å fra 1. til siste time hver dag sitte og jobbe med den samme personen. Jeg hadde riktignok norsk en person og engelsk med en annen, men resten var vel stort sett med en og samme person…

I den siste tiden har det vært flere andre en meg som har kommet ut med sin historie, ei av disse er «Anne» som NRK skriver om her: «Anne» bytter skole for fjerde gang, mens mobberen får bli.

Men også i Vestfold finnes det historier som må komme ut, et eksempel på dette er: Etter mange år med prøving og feiling håper Aleksander Romstad og moren å sette søkelys på barn med utfordringer i skolen for å hjelpe andre i samme situasjon.

Her er en modig ung mann fra Tønsberg på 24 år som forteller sin historie: Jeg har blitt mobbet hele livet, fra jeg gikk i barnehagen til slutten av videregående

Eller som i Mia’s tilfelle, hvor det endte opp med selvmord: Til skolen med klump i magen – Hvorfor klarte ingen å hjelpe Mia?

Og attpå til presterer regjeringen å svekke barnas rettigheter om de blir mobbet: Endringer i «mobbeloven» svekker barns rettigheter

Selv har jeg blitt intervjuet av Tønsberg Blad om dette temaet: For meg hadde det vært bedre å gå på spesialskole

Poenget mitt er at skolesystemet lider av store problemer med å 1. tilrettelegge for alle elever, også de flinkeste, 2. å forebygge mobbing i tilstrekkelig grad, 3. å faktisk ta på seg skylden for de problemene elever møter.

Jeg har skrevet et innlegg på bloggen til Nye Tønsberg SV om denne problematikken i skolen: Skole for alle! hvor jeg kort forteller om noen av problemene i dagens skolesystem. Jeg kommer også med noen punkter som jeg mener kan forbedre skolesystemet:

1. Opprette et innbyggerombud som kan veilede innbyggerne og om nødvendig føre deres sak.
2. Øke lærertettheten i skolen.
3. Gi lærene mulighet til mer kurs og videreutdanning slik at de er i stand til å gjøre jobben sin med den kunnskapen den krever.
4. Gi lærerne mer spillerom til å tilpasse undervisningen.
5. Innføre retningslinjer om at veiledning fra spesialisthelsetjenesten skal følges og at dette ikke kun sees på som veiledende.
6. I større grad lage grupper der elever med ulike lærevansker ol. Er sammen I en arbeidsgruppe utenfor klassen heller en en-en undervisning. Dette kan også der det er hensiktsmessig gjøres på tvers av aldersgrupper. Dette som et tiltak for å øke sosialiseringen til elever samt minske følelsen av utenforskap.
7. I større grad ta I bruk digitale hjelpemidler I skolen som å ha tilgjengelig PC/ nettbrett til elever.
8. Gratis frokost og lunsj samt frukt til elever.

«Not everything that steps out of line, and thus ‘abnormal’, must necessarily be ‘inferior’»

–  Hans Asperger 1938

Det er ikke for å bruke disse sakene til min politiske vinning, jeg er utrolig opptatt av at dagens skolesystem må forbedres betraktelig.

Jeg vil la dere få lese gjennom disse artiklene og selv danne deres mening om ha som bør gjøres.

Rapport: Inkluderende fellesskap for barn og unge