Min sak mot Sandefjord Kommune

Tapt skolegang, tapt barndom, mobbing og vold – Resultatet; psykoser, skolevegring, tanker om selvmord, få til ingen venner, manglende sosial trening osv.

Jeg har tidligere skrevet noe om mine opplevelser på barneskolen, Krokemoa skole i Sandefjord har jeg ikke fortalt om alt. For å være ærlig måtte jeg skrevet en stor tykk bok om jeg hadde skullet berette om alt jeg har opplevd på Krokemoa. Nå her jeg valgt å frigi flere av dokumentene i saken min mot Sandefjord kommune for å gi andre et innblikk denne saken.

Jeg opplever ikke at denne saken er min privat lenger. Jeg tror og håper at ved å være åpen om mine opplevelser og erfaringer kan det være med på å hjelpe andre som har opplevd liknende ting, og kanskje det også kan hjelpe til å forhindre at andre opplever det samme som jeg har.

Referat fra møte ang. Sondre Straume, f. 01.04.1997, avholdt 19.01.2006

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke trivdes på barneskolen. Som det står i kravet fra Barnas Jurist var min skolehverdag preget av mobbing og vold fra elever og lærere. Skolesituasjonen medførte til at jeg ved juletider i 2006 utviklet psykose, noe som resulterte i selvmordstanker og frykt for å skulle drepe noen.

Journalnotat datert 02.01.2006

Skolevegring var spesielt fremtredende hos meg på barneskolen. Flere ganger stakk jeg av fra skolen når det skjedde noe. Det kombinert med at jeg måtte være hjemme når en av lærerne jeg hadde var syke og at jeg ikke fikk SFO-plass eller annet tilsyn før og etter skolen medførte at mamma måtte slutte å jobbe for å være tilgjengelig om noe hendte.

Selv om vi bodde rundt under en kilometer fra skolen måtte mamma alltid følge meg eller kjøre meg. Om hun ikke gjorde det gikk jeg aldri til skolen, men gjemte meg heller vekk. Det var også flere ganger jeg ble kjørt som resulterte i at jeg nektet å gå ut av bilen.

Når jeg gikk ut av barneskolen kunne jeg knapt skrive, kunne ikke engelsk, lite matte, hadde knapt hatt musikk, men hadde lang erfaring med å gå med søppel og liknende. På ungdomsskolen gikk mesteparten av skolevegringen bort da jeg der ikke ble mobbet. Lærerne var også mye bedre og jeg lærte å skrive, lærte en del engelsk og matte.

Men uavhengig av det gikk jeg ut av grunnskolen uten karakterer. Det var først på videregående at jeg hadde karakterer. Vestfold fylkeskommune ville i utgangspunktet ikke at jeg skulle ha karakterer, men som jeg sa den gangen «jeg kommer ikke til å gå på videregående uten karakterer». Det viste seg å være et smart valg for jeg gikk ut av Gjennestad med gode karakterer i alle fag unntatt norsk og engelsk som jeg måtte søke fritak fra da jeg ikke hadde nok kapasitet til det og alle andre fag (kompetansebevis fra Gjennestad er bilag 13).

Under er dokumentasjon oversendt Sandefjord Kommune

Bilag 1

Bilag 2

Bilag 3

Bilag 4

Bilag 5

Bilag 6

Bilag 7

Bilag 8

Bilag 9

Bilag 10

Bilag 11

Bilag 12

Avslag på krav om erstatning og oppreisning

Klage på avslag

Avslag på krav om oppreisning og erstatning

I dag var jeg på møte med Sandefjord kommune hvor jeg fikk avslag på oppreisning og erstatning for mobbing fra elever og lærere, vold og dårlig tilrettelagt undervisning. Jeg kommer ikke til å skrive mye om dette i dag, men ville dele de to viktigste dokumentene i saken med resten av verden!

Men en ting vil jeg si. Det er ikke en god følelse når en indirekte blir fortalt at en lyver, da kommunen i sine «undersøkelser» ikke klarer å finne noen holdepunkter for mobbing eller annen dårlig behandling.

Les dokumentene og del!

Jeg kommer til å gå rettens vei med dette, for jeg kan ikke leve med at skolene kan gjøre hva de vil uten konsekvenser! Alt for mange barn får ødelagt barndommen og lider varige men som følge av norske skolers maktarroganse.

Pride og religion

Denne teksten var ment å komme ut noe tidligere som dere sikkert forstår, men bedre sent en aldri.

Markeringen og feiringen av Pride har startet. Og i den siste tiden har det florert av kommentarer på facebook som «trenger vi egentlig Pride lenger?» og jeg må på vegne av det skeive samfunn si at ja det gjør vi.

For samtidig som samfunnet som helhet har blitt mer liberalt og aksepterende ovenfor ulik type kjærlighet og kjønn, er det fortsatt noen, spesielt i de religiøse og konservative miljøene som i 2018 ikke aksepterer at en gutt kan elske en gutt, en jente en jente, at en kan være født med feil kjønn eller føle at en ikke passer inn i et av de to snevre kategoriene vi kaller mann og kvinne.

Jeg gir f-en i om du er kristen, jøde, muslim eller noe annet, men hva er det som kan få deg til å si at jeg ikke kan elske en gutt som du elsker en kvinne?

Jeg er homofil og helt åpen om det, men mange tør fortsatt i 2018 ikke å være åpen om sin legning. Det er rett og slett flaut at det fortsatt er lov å diskriminere skeive med beskyttelse av religion.

Per i dag er det fortsatt mennesker som mener at jeg ikke skal få lov å gifte meg med en mann og få barn med ham, men hvilke grunner har du til å kunne påstå to av samme kjønn skal kunne få gifte seg? Det er for meg et mysterium hvordan min og andres legning og kjønn skal kunne plage deg så mye at vårt levesett, vår måte å leve og elske på bør forbys.

Vi lever i 2018 folkens….. hvordan kan vi fortsatt tillate diskriminering av skeive? Hvordan kan vi forsvare deres rett til å gjøre det med god samvittighet?

Det er utrolig trist, jeg pleier gråte, men dette er noe som nesten får meg til å gråte. Min legning er vel ikke noe som går ut over deg (om du ikke er en kvinne da og mener jeg stjeler mennene dine). Men ditt hat mot oss går faktisk ut over oss!

Deres gud(er) burde skamme seg, eller kanskje dere burde, kommer jo an på hva gud egentlig mener om dette…

Jeg tror ikke på noen gud, jeg tror på evolusjon og der finner en god forklaring på hvorfor homofili finnes. Men med deres guder, guder som har skapt alt perfekt, guder som i seg selv er perfekte. Hvordan har de klart å lage oss meg en så stor feil som dere synes homofili er?

Nei jeg er stolt av å være skeiv, jeg er stolt av å tilhøre en gruppe mennesker som generelt har mer aksept for annerledeshet. For jeg er ikke bare en homse, soper eller hva du nå måtte ønske å kalle det (kunne uansett ikke brydd meg mindre), men jeg har også Asperger syndrom, og innen gruppen som har en autismespekterforstyrrelse finnes det flere skeive en i den generelle befolkningen.

Det finnes flere som ikke føler at de er mann eller kvinne, meg inkludert, jeg sier jeg er en mann for biologisk er jeg det, men jeg føler ikke å passe inn i hverken kategorien mann eller kvinne. Derfor når jeg har tid til å greie ut om disse tingene pleier jeg bare å si at jeg er en Asperger.

Dere har noe å lære av den såkalte homolobbyen, nemlig at annerledeshet er et gode for samfunnet, det gjør oss mer fargerike, mer innovative og mer fremgangsrike. Våre forskjeller er våres styrke og det mener jeg verden ikke har innsett helt enda.